Det flerkulturelle samfunnet er kommet for å bli, og offentlige organer som betjener brukere må bli mer kultursensitive i sin til tilnærming; forstå tenkemåter og å gjøre ting på. Kulturforskjeller er særlig synlig i møte med minoriteter som snakker norsk. Misforståelser pga. kulturforskjeller forsvinner ikke nødvendigvis av å snakke samme språk. [1]

I dette innlegget skal vi ta for oss tre eksempler:

  • misforståelser som skyldes” uvilje” til å forstå
  • misforståelser som skyldes gjentakende følelsesladede spørsmål som mottaker opplever som unødvendige eller meningsløse
  • misforståelser som skyldes mangelfull forståelse av begreper og deres konsekvenser

Den første typen misforståelse kan oppstå f. eks. når samtaleparter ikke vil forstå hverandre fordi en av dem ikke aksepterer premissene i utsagnene. Se for deg en muslimsk kvinne som får spørsmål om hvordan det er å komme fra et så kvinneundertrykkende land? Hun blir provosert og følgelig svarer enten” bra” eller et annet irrelevant svar. (ibid)

Den andre misforståelsen kan oppstå fordi flere typiske spørsmål som går ut på følelser slik som ”hva tenker du om.. hva føler du om..” oppleves som unødvendige eller meningsløse. Dermed kan det komme svar som ”selvfølgelig får det meg til å føle meg lite verdt” eller ”er ikke det innlysende?” eller ”jeg er en oppegående voksen, ikke et barn”.

Det er bred enighet i alle kulturer om at man kan spørre om det meste så lenge man begrunner intensjonen bak spørsmålet, og dersom begrunnelsen anses legitim for mottaker. Poenget er å unngå følelsen av å bli” avhørt”.

Den siste misforståelsen er litt mer” prosessuell”; det er en type” rettslig” misforståelse som oppstår grunnet manglende kunnskap, eller tillitt til offentlige organer slik som barnevern, krisesenter og politi. Det handler om at den ikke-norsk-talende part ikke har kunnskap om hvordan en saksbehandling foregår. [2]

En samtale kan begynne med at klienten spør om opplysningen kan hemmeligholdes. Til dette svarer både tolk og tolkebruker at de har taushetsplikt. Dette er etter min mening feil svar. Klienten spør om vi kan holde ALT hemmelig i mellom oss, for alltid, uansett hva hun sier. Det er ikke hensikten med taushetsplikten.

Etterhvert som samtalen fortsetter og det kommer fram sensitiv informasjon som ofte innebærer vold og trusler mot barn og kvinnen, informerer tolkebruker at det er forhold som må varsles til politiet og at organet har plikt til å handle. Norge har forpliktet seg til konvensjonen om menneskerettigheter og må beskytte individer innen for sitt statsterritorium jfr. EMK. art 1 og 2. Klienten blir sjokkert, føler seg lurt, blir stresset, ber om at opplysningene ikke skal deles med politiet, og stormer ut i desperasjon og frykt for hva som kan være i vente.

Alle disse tre misforståelsene er vanskelige, og det er ikke noen fasit svar, men vi ønsker med dette innlegget å gjøre tolkebrukere oppmerksomme på hvordan lite kunnskap om kulturelle forskjeller kan hemme god tolking. Forsamtale og ettersamtale anbefales grunnet økt kunnskap og forståelse.

[1] K. Jareg og Zarin Pettersen, Tolke og Tolkebruker – to sider av samme sak s. 90, 96-7

[2] Blogger, Karadag´s subjektive tanker og formuleringer.