”He is gonna be an angry young man someday”.. Jeg skrur av Elvis og går ut av bilen.

Det er et individuelt foreldremøte på barneskole. Moren til barnet sitter og venter anspent. Hun kan ikke norsk. Jeg setter meg ned og presenterer min rolle som tolk. Hun blir roligere av å se meg. Det er tydelig at mor og far ikke har god kommunikasjon i mellom seg. Far kan norsk, men forklarer henne ikke noen ting. Jeg overser hans holdninger, og tolker alt som blir sagt, høyt og tydelig.

Kontaktlærer kommer inn og er blid som solen, særlig med tanke på temaet som skal drøftes med foreldrene. Slik lyder hennes notater:

”Elev X sliter på skolen, skårer lavest på lese og skrive ferdigheter. X greier ikke matte fordi X forstår ikke oppgaveteksten. X har dårlig arbeidsminne (glemsk). X bør få spesialundervisning, gjerne med egen lærer”.

Det som ikke er nevnt i notatene, men som også kommer frem etterhvert er at X får bank av klassekamerater og er utestengt på lekeplassen. X forstår litt norsk, men ikke nok til å forsvare seg muntlig. Mor forteller at det var en dag X kom hjem med blodig ansikt og hender.

  • ”Jeg var fortvilet, sint, og skuffet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. X følte skam/redsel, og ville ikke fortelle hva som hadde skjedd”.

Til dette svarer vår lærerinnen at

  • ” det var en krangel som fant sted i fjor. Det går bedre nå, så la oss ikke ta fram det gamle. Vi må bare legge det bak oss og heller fokusere på en plan framover: hvordan X skal lære seg norsk, og sosialiseres med andre barn. Kanskje X kan være med andre elever hjem etter skolen?”. [1]

Det er vondt for en mor å høre at det ikke kan gjøres noe.

For hva kan hun gjøre? Hva slags rettigheter har man? Hva kommer til å skje med X i framtiden? Kommer X til å utvikle seg normalt? En ting som er sikkert er at X kommer til å måtte leve med disse vonde skoleminnene resten av livet sitt.

Det foreldremøtet som skildres ovenfor er ikke et spesielt tilfelle. Dette innlegget er ikke ment som kritikk mot norske skoler men for å vise behov for informasjon og oppfølging. Tolker ser utviklingen med egne øyne. Det er mange gode skoler, mange gode lærere, mange flinke fagfolk som virkelig prøver å hjelpe. Men iblant er man uheldig og da kan det gå galt, lenge. Fordi innvandrere, særlig de fra såkalt tredjeverden, ikke kjenner til sine rettigheter i det norske samfunnet og de havner bak nordmenn, inkludert deres barn. Veiledningen og rådgivingen er ikke tilrettelagt for dem særlig på skolefronten og vi, tolker, har plikt til å IKKE blande oss inn.

Moren til X kommer bort til bilen min etter møtet. Hun vil spørre om møte, men jeg avbryter henne og sier det er forbudt for meg å komme med egne meninger. Men jeg tenker på møtet og får det ikke ut av hodet. For hvordan går det med innvandrere og deres barn på skolen egentlig? SSB[2] har en rapport som omhandler akkurat dette temaet. (Dersom du ikke liker å lese lange tekster – se heller på diagrammer ved å trykke på linken i fotnotene.)

Forskjellene mellom barna er særlig synlig på nasjonale prøver som går på testing av kunnskaper innen norsk, regning og engelsk. Resultatene fra 2016 viser at både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre skårer lavere enn øvrige elever på fleste prøvene. Prestasjonforskjellene påvirkes også av faktorer som hvor man kommer fra, foreldrenes utdanningsnivå, økonomi, botid i Norge, og kjønn.

Barn av foreldre fra europeiske land skårer høyere enn de andre nasjonene. Det samme gjelder for barn av høyere utdannede foreldre. Videre er det flest kvinnelige studenter på høyere utdanning, uansett bakgrunn. Men det som er kanskje mest interessant er at innvandrere er overrepresentert i masterstudier som farmasi og tannlege. Mange er flinke til å arbeide hardt, løsningorienterte, samfunnsengasjerte og har høye mål – mens mange faller utenom grunnet lite/mangel på informasjon. Alle har ansvar for å skape god forståelse gjennom god informasjon, både det offentlige og deres klienter/brukere/pasienter. Likestilling er ikke bare et politisk mål som hviler på myndighetenes tiltak, men noe vi alle burde kjempe for i ulike kontekster!

Sammen er vi sterkere!

 

[1] [1] Blogger, G. A. Karadag om egne tolk-opplevelser skrevet i anonymisert form

[2] SSB rapport om innvandrere og deres barn i skolen: https://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/hvordan-gar-det-med-innvandrere-og-deres-barn-i-skolen