Asyl og Dublin-avtalen

Som tolk i asylsaker får man ofte oppdrag å lese eller referere til Dublin-avtalen. Slike oppdrag er særlig aktuelle i forbindelse med UDI, advokater, politi, og skole. Det kan være direkte lesing fra Dublin-avtalen (forkortet versjon), eller forkynnelse av et vedtak som omhandler asyl. Ofte har jeg[1] høytlesing av to dokumenter: et som omhandler rettigheter og plikter som asylsøker[2], og et som omhandler Dublin-avtalen[3]. Disse er tatt fra UDI sin nettside og er derfor generell offentlig informasjon. Av opplærings grunner, skal vi i dette innlegget ta for oss noen viktige punkter i denne avtalen. Det viktig å forstå, for å tolke riktig.

Dublin er som kjent en by, men Dublin-avtalen henviser til et samarbeid mellom EU og EFTA-landene om fordeling av asylsøknader basert på visse forhold. Dvs. at det er Dublin-avtalen som bestemmer i hvilket land en asylsøknad skal realitetsbehandles.

Her er det særlig to ord som man forstå og tolke riktig;” å behandle” og” realitetsbehandle”. Det første kan referere til et spørsmål om hvilket land som skal se på en søknad, mens det andre referer til den faktiske behandlingen av denne søknaden; gjennomgangen av begrunnelsene for beskyttelsesbehov slik at et eventuelt asylopphold skal innvilges eller ikke.

Hovedregelen er at søknaden realitetsbehandles av det første Dublin-landet som asylsøkeren ankommer, men med visse unntak. I praksis betyr det at man sendes tilbake til det Dublin-landet som bekrefter sitt ansvar ovenfor søkeren basert på kriterier som[4]:

  • allerede søkt beskyttelse
  • allerede fått visum eller oppholdstillatelse
  • hvor det er nære familiemedlemmer
  • der man har reist ulovlig inn, eller oppholdt seg ulovlig i.

Dette betyr at når noen søker asyl i Norge, stiller UDI dette spørsmålet:

Har Norge ansvar for å realitetsbehandle denne søknaden jfr. Dublinavtalen?

Ja? – Vanlig asylsøknad

Nei? – Tilbakesending til rette Dublin-land.

Unntak: mindreårige, sendes bare til der de har familie eller hvor søknaden allerede har blitt behandlet.

Det er selvsagt også andre faktorer som kan virke inn, men dette er hovedlinjene.

Det som blir viktig for asylsøkeren er å avklare situasjonen sin, og legge frem identitetsdokumenter. I slike oppdrag kan det være nødvendig med grunnleggende skriveferdigheter i sitt tolkespråk. Videre kan noen asyloppdrag være mer belastende følelsesmessig enn de andre. Som tolk må du holde «masken». Det er uprofesjonelt å være nedlatende, kritisk, gråte, bli sint, eller vise sitt eget politiske engasjement, eller religiøs tilhørighet enten som støtte eller distansering fra asylsøkeren. Tross ”asyl” betegnelsens stigmatisering, må man ikke glemme at det er vanlige mennesker man er i samtale med, og som tolk er man på jobb[5].

[1] G. A. Karadag, masterstudent i jus, tolk, og blogger

[2] UDI generell informasjon om asyl i Norge funnet 18.09.18

https://www.udi.no/skal-soke/beskyttelse/beskyttelse-i-norge/

[3] UDI generell informasjon om Dublin-samarbeidet funnet 18.09.18:

https://www.udi.no/ord-og-begreper/dublin-samarbeidet/

[4] UDI generell informasjon om Dublin-samarbeidet funnet 18.09.18:

https://www.udi.no/ord-og-begreper/dublin-samarbeidet/

[5] Egne yrkesmessige anbefalinger fra bloggeren/tolken.